44 days to go!

I dag er det 44 dager til Aurora og jeg setter snuten mot USA.

Jeg for min del sitter med en del følelser før turen.

Har hatt mareritt flere ganger om at Danielle ikke skal kjenne meg igjen. Hun var jo tross alt bare tre år når jeg dro.

Stephanie er jeg ikke like bekymret for, hun var tross alt fem og et halvt!

Det er så mye jeg er redd for..

Kommer ting til å være sånn som jeg husker det?
Kan jeg fortsatt kjøre bil der borte?

Er favoritt sushi returangen der?

Er det de samme som jobber på McKenzie?

Kommer Dani til å kjenne meg igjen?

Er litt sint på meg selv nå..
Jeg er ikke i stand til å finne det gamle kameraet mitt. Og jeg tror det er det eneste stedet som jeg har bildene fra den siste Florida turen.

Har jo dette..
Omrisset på tattisen min.

Har jo fantastisk mange bilder fra de to årene mine der borte..
Og slik som ting er nå så kan jeg til og med snakke om det.
Merker at jeg trenger noen som hører uten å bli sint på meg. Noen som er oppriktig interesert.

Har tenkt mye på i det siste hvor mye jeg har gitt slipp på..

Slippe alt jeg hadde i hendene og flytte til USA.

Hva om jeg ikke hadde dratt?
Da hadde jeg ikke hatt like mange minner, like mange venner og heller ikke like mange stater som jeg har per nå..

Men er det verdt det?

Tok jeg det rette valget?
Eller burde jeg hatt litt ro i sjelen min og blitt hjemme?
Hjemme sammen med mange av vennene mine som jeg per dags dato ikke snakker særlig mye med?

Nei.. Når jeg sitter her og ser på bildene fra mitt to år lange eventyr (selvom eventyret hadde sine oppoverbakker), så er jeg sikker på at jeg gjorde det rette.

Jeg hadde nok ikke vært den jeg er eller hvor jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for USA..
Mitt USA..