We never cry for love - we're superheroes

Noen ganger..
Noen ganger tar jeg meg tid til å stoppe opp, tar meg tid til å se meg rundt.
Tar meg tid til å tenke..
Først da oppdager jeg hvor fort tiden går.
Hvor mye fantastisk som skjer, uten at jeg egentlig rekker å kjenne godt etter.
Kjenne godt nok etter og sette pris på alle de små tingene.
De små tingene som jeg ofte tenker på, ofte funderer over og ikke minst de tingene jeg rekker å savne.
Savne, mens de forgår rett fremfor meg.
De gangene jeg tenker at nå, nå er det nok.
Dette går rett og slett ikke lenger.
De gangene jeg har aller mest lyst til å gi opp.

Det er de gangene jeg tar meg tid til å kjenne etter..
Kjenne ordentlig etter, hvorfor er det på tide å gi opp?
Tiden for å gi opp, har ikke kommet.
Tiden er ikke inne for å gi opp.
Ikke ennå.
Akkurat nå kjenner jeg etter..
Kjenner på ensomheten og håpløsheten.
Men så, samtidig kjenner jeg på muligheten.
Muligheten til å forandre håpløsheten..