In the night, the stormy night, away she'd fly

I natt drømte jeg veldig mye rart.

Våknet og var både forvirret og fryktelig redd.

Drømmen gikk blandt annet ut på at noen slo meg, gang på gang på gang..

Jeg brødde og gråt.

Deretter var det noen som bada telefonen min i julebrus, så den ikke virket.

Ingen fornuft overhodet.

Det sies at man drømmer om det man tenker mye på.

I mitt tilfelle så tenker jeg svært lite på at noen slår meg.

Men det får meg jo til å tenke.

Tenke veldig mye.

Hvorfor drømmer man?
Og hvorfor drømmer man at noen gjør en vondt?

Kommer dette av tankerekker?

Når jeg tenker, er det veldig skjedent jeg husker hvordan jeg kom frem til å tenke nettop det jeg tenker.

Ikke en gang når jeg tenker over hva jeg tenker, kommer jeg frem til hvorfan jeg kom dit.

Er det derfor man drømmer?

Ofter hører jeg sanger.

Og derfor tenker.

Kanskje ikke på hva sangen forteller, men på hva sangen får meg til å føle.

Hva sanger bringer med seg av minner.

Og derifra går tankerekkene.

Tankerekkene får seg en skikkelig runde.

Drømmer man fordi man er forvirret?
Eller drømmer man fordi man er redd?

Jeg er ikke redd for at noen skal slå meg.

Men jeg er redd for å ende opp alene.

Alene i verden.

Men hvorfor drømmer man?